orker ikke mer

Hei..Huff, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne helt.. Jeg kan jo si at jeg er ei 18 års gammel jente som ikke har det så lett for tiden.. alt er så vanskelig, jeg vet ikke hvordan jeg skal få skrevet det ned helt. Men får prøve, for jeg er så lei av å ha det så trist inne i meg hele tiden.. kan jo begynne med å si at jeg har en del problemer som jeg sliter med og har gjort d i de siste årene nå..! Det hele begynte en vakker dag for sånn ca tre år siden..det var en dag på skolen, jeg hadde vært glad å i fin form i de første timene, men i slutten av dagen så begynte jeg bare å skrike og skrike, jeg skrek i hele to timer, helt til jeg gikk hjem. Jeg viste ærlig talt ikke hva jeg skrek over akkurat da, men jeg skrek vanvittig mye, å d kom bare sånn helt plutselig på. Læreren som så at jeg skrek tok meg med på et annet rom for å snakke med meg, men jeg sa ingenting for jeg viste jo ikke helt hva jeg skulle si. På kvelden på samme dag ringte hun meg å sporte hvordan d gikk, hun sa at hun hadde vært så redd for meg for jeg hadde vært så lei meg. Jeg sa at d ikke var noe å at d gikk bra..jeg trudde at dette bare var engangs tilfelle, å at jeg skulle være i godt humør de neste dagene fremover, men slik var det ikke. Jeg har bestandig vært ei blid å glad jente, men det er jeg ikke nå lengre, iallfall ikke inne i meg. Da læreren min så at jeg ikke var noe glad på skolen fortsatte hun å snakke og ringe til meg for å høre hvordan d gikk, jeg sa jo at d gikk bra, men d gjord d jo ikke, når d hadde gått noen mnd å jeg fortsatt var lei meg sa læreren min at jeg måtte prate med noen vist ikke så sa hun at hun måtte fortelle alt til foreldrene mine osv, å d hadde jeg ikke lyst til. Det endte med at jeg for påbesøk til henne og pratet. Ettersom tiden gikk avla jeg mange besøk oss henne, og hun hjalp meg veldig mye. Hun sa at jeg hadde fortrengte følelser, å det var grunnen til at jeg hadde begynt å skrike så masse den dagen på skolen, å d hadde hun rett i. Selv om hun hjalp meg masse, blei jeg ikke helt ”gla”, men som sagt d gikk bedre nårjeg snakket med henne. Men d som var litt av problemet å som er en del av problemene mine enda er at jeg har så sinnsykt dårlig forhold til moren min. Hun forstår ikke noe. Jeg gikk og var lei meg i mange mnd å det gikk faktisk så langt at jeg tenkte på å ta selvmord mange ganger. foreldrene mine fikk vite dette til slutt ifra læreren min, hun var påbesøk hos oss en dag og fortalte at jeg var lei meg, jeg ble litt sur på henne men samtidig så skjønner jeg at hun måtte gjøre d, pga at jeg tenkte på selvmord osv, iallfall når de fikk vite dette ble de kjæmpesure på meg. De ble sure for at jeg hadde pratet med læreren min og for at hun hadde hjulpet meg. De sa d ikke når hun var påbesøk, men etter at hun hadde dratt sa de at d var min skyld at ting var som de var og at jeg ikke fikk lov til å ha noe som helst kontakt med læreren min. Jeg skjønner ikke hvorfor de ble så sint på henne? vist det ikke hadde vært for henne så hadde jeg ikke vært her i dag, men d forstår jo ikke de!! Jeg og læreren min hadde kontakt i smug, å seriøst d er jeg glad for. men en dag når jeg hadde glemt mob min hjemme så hadde foreldrene mine vært på mob min og sett, å der hadde de sett at d var mld fra læreren min på, de blei kjæmpesure!de slo meg nesten, jeg skjønner ikke hvorfor de er sånn? Så måtte jeg bryte all kontakt med henne. Men på dette tidspunktet skulle min kjære lærer flytte et år vekk ifra den plassen vi bodde på, ja hun skulle faktisk flytte til et annet land å da var det vanskeligere å holde kontakt med henne i smug, for d avtalte vi at vi skulle gjøre. Men vi hadde allikevel litt kontakt via mail å mld. å denne gangen fikk foreldrene mine ikke vite noe! men ettersom hun flyttet var d vanskelig å prate med henne siden hun flyttet til et annet land. Å hun hadde jo hjulpet meg igjennom en vanskelig tid. å når hun flyttet tenkte jeg at hun hadde et eget liv å passe på, så vi snakket ikke så mye om sånne alvorlige ting. jeg husker at jeg var sinnsykt lei meg da hun flyttet, men jeg overlevde no tross alt. Jeg tenkte bare at jeg måtte glemme alt som var vondt inne i meg å bare være glad. men d var jeg jo ikke, jeg bare latet som å d gjør jeg enda!det har gått opp å ned i perioder, men i en periode så trudde jeg at alt var bra. men så en stund så dukket alt opp igjen å nå sitter jeg her etter kjempelang tid og føler at alt d vondte har kommet tilbake! som sagt er en del av problemene mine hjemme i familien, jeg har ikke noe god kontakt med moren min, hun reiser og drikker mye. jeg har prøvd og fått et litt bedre forhold til henne i d siste, men d ser ikke ut som hun bryr seg. hun sier på en måte at jeg ikke er god nok for henne. jeg føler at hun ikke er noe glad i meg, og har aldri kunnet pratet med hun om noe som helst! alikevell så bestemmer hun hele skolegangen min, hun har bestemt hva jeg skal gå på vgs, å nå går jeg på en linje jeg absolutt mistrives med, men d forstår ikke hun, men alt som betyr noe for foreldrene mine er at jeg gjør bra på skolen, de bryr seg ikke noe om jeg har d bra eller ikke,!iallfall ikke mamma min, å når jeg sier a jeg ikke trives å gå på d jeg gjør sier bare de at jeg er lat! jeg blir rett og slett tvingt til å gå på d de vil, vist ikke så vil de ikke betale for bøkene mine på skolen.
Åh jeg blir så lei! Men d er ikke bare dette som er problemet mitt med moren min, vi krangler hele tiden, å når vi har kranglet går hun bak min rygg å prater med slekta mi om d, og hun manipulerer hele situasjonen til noe den ikke er. Hun sier masse stygt om meg, å får alt ut til å høres ut som om alt er min feil å at jeg bare er en liten dritt unge som klager hele tide. Kanskje jeg klager, men jeg synes ikke d er noe morsomt at hun går bak ryggen min å foreller om meg til hele slekten, jeg synes heller ikke at det er noe artig å møte slekten min lenger! Nå har d tross alt gått 4 år å fortsatt er d masse inne i meg som jeg ikke får ut å fortsatt er d slik hjemme..hjelp!! i tilegg til dette med familien har jeg masse andre problemer. Jeg synes at jeg er tjukk å klarer nesten ikke å ete lengre, å vist jeg eter føler jeg at jegmå spy, jeg skjønner ikke hvorfor d er sånn… jeg er 150 høy å veier 53kg, er d mye? Jeg trener nesten hverdag, jeg spiller fotball, volleyball, innebandy, styrke osv. jeg elsker idrett å har gjort d siden jeg var liten, idretten er en stor del av live mitt, men nå viser d seg at jeg ikke får trene mer for at jeg har problemer med musklene mine og sånt å har kanskje en muskel å ledd sykdom..: Jeg føler at jeg ikke har noen ting i livet mitt som er positivt lengre, å på toppen av d hele så har jeg nettopp mistet den eneste bestemoren som jeg hadde, hun døde for noen mnd sider, å jeg var så glad i henne..
Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke prate med familien min, jeg har ikke idretten lenger å klarer nesten ingenting på skolen lenger. Jeg er bare lei alt, jeg er rett å slett lei livet mitt å meg selv.. jeg har prøvd tidligere å prate med helsesøster å psykolog om dette, det var læreren min som fikk meg til dette, men foreldrene mine likte ikke dette å jeg måtte bryte all kontakt med både læreren min, psykologen & helsesøsteren, hvorfor er d sånn? Nå bor jeg på hybel men sliter masse med alle disse tingene, jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre, jeg tenker stadig på å ta mitt eget liv, for jeg ser liksom ingenting positivt lenger.. jeg har vært så langt nede før, å faktisk prøvd å ta selvmord en gang, å vil ikke ha d sånn igjen..så plis gi meg et svar el et råd, for jeg føler at alt er håpløst nå..sorry at denne mailen ble litt lang, men håper jeg får noen svar som kan hjelpe meg forde..
takk på forhånd
Jente 18 år

Svar
Takk for langt brev.
Du uttrykker godt din situasjon, det er jo en styrke for deg at du greier og skrive så utfyllende om hvordan du opplever det å være deg. Det har gitt deg mye og holde på med idrett, og du har brukt mye av din tid på det. Nå blir utfordringen din hva du kan erstatte det med. Kanskje kunne du bli trener for et lag? Deler du dine tanker med en venninne er det kanskje lettere og få støtte og forståelse for diskusjoner som du har med foreldrene dine. Det er nok mange ungdommer som ikke føler seg forstått av voksne og foreldre. Det var fint for deg at du hadde en lærer som interesserte seg for deg og dine tanker. Ta det med deg som et fint bevis på at det er noen som bryr seg om hvordan du har det. Nå er du flyttet på hybel og er atten år. Da er det slik at du har et enda større ansvar for ditt eget liv, både på godt og vondt. Hvis du tar kontakt med helsesøster eller lege, er det ingen som får vite det som du forteller dem. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med en av dem. Siden du er myndig blir ikke det du sier fortalt videre til dine foreldre. Livet kan oppleves hardt av og til, men det finnes et håp om at det til tider kan føles lettere og bedre.
Det er ingen lett oppgave å velge hvilken videregående skolegang det er rett å ta. Hvis du har lyst til noe annet, råder jeg deg til å følge din lyst til hva du ønsker å gjøre. Du har rett til studielån og stipend gjennom Lånekassen. Alle videregående skoler har rådgiver som kan hjelpe deg med videre planlegging.Jeg vet ikke hvor du bor, men alle kommuner har sin internett-hjemmeside. Du kan søke etter aktiviteter for ungdommer der. Kanskje har de en ungdomsbase, eller fritidsklubb.
Om du ønsker å ha et forhold til din mor, kan du prøve og fortelle henne hva du føler- og at du blir lei deg når dere krangler. Det er lett og bli sint når man er lei seg, slik er det for mange mennesker. Det er kanskje ikke så lett å si at man er lei seg, og innrømme at man er såret. Da er det lettere å bli sint og gå til angrep. For alle prøver å beskytte seg selv. Har du søsken, eller kan du prate med din far? Kan du si til din mor at du synes hun drikker mye?
I forhold til mat og kroppen din, så er du ikke for tung. Det at du ikke har matlyst kan og henge sammen med at du føler at du ikke har det bra. Om du er vant til å være mye i aktivitet og ikke er det lenger, kan det og gjøre at du ikke har lyst på mat. Finnes det noen nye aktiviteter du kan drive med om du må slutte med noe av det du har gjort?
Det var trist å høre at du mistet bestemoren din. Kanskje du kan prøve og tenke på det gode hun var for deg, og ta det med videre i livet ditt. Ta vare på de minnene som gjorde at du var glad i henne.
Har du musikk du liker, så spill den ofte. Både når du er trist og når du er glad. Gode tekster og rytmer kan hjelpe på følelsene du har.Jeg leser at du later som du er glad, gi deg selv lov til å vise at du ikke er så glad hver dag. Det er ingen som er glad hele tiden, selv om det er lett og tro det når man ser noen som viser at de er glade. Men det kan og være slik at om man later som man er glad og blid, så blir man litt gladere bare av det. Jeg får ofte et smil tilbake når jeg smiler til noen for eksempel på bussen. Jeg kjenner at det er godt å få et smil selv om det er noen jeg ikke kjenner.
Lykke til !
Jeg hører gjerne fra deg igjen.
Hilsen Heidi som er student på ungdomsbasen.